Hvor lenge skal vi vente, når vi allerede vet?

februar 1, 2026
| Ingen kommentarer

I disse dager forbereder Norges idrettshøgskole en ny undersøkelse av barns aktivitetsnivå, som skal gjennomføres denne våren

Resultatene vil imidlertid ikke foreligge før i 2027. Samtidig vet vi at tidligere studier, gjennomført over en periode på rundt 20 år, har vist et tydelig og vedvarende mønster: barn og unge beveger seg for lite, og utviklingen har gått i feil retning. Når den samme problemstillingen har vært grundig dokumentert over to tiår, er det verdt å stille et grunnleggende spørsmål: Hva er det egentlig vi venter på?

For dette er ikke ny kunnskap. Allerede på midten av 2000-tallet ble det varslet om en negativ utvikling i barns fysiske aktivitetsnivå. Siden har forskningen vært konsistent. I 2019 påpekte Folkehelseinstituttet at flertallet av barn og unge ikke oppfylte anbefalingene for daglig fysisk aktivitet. I 2022 ble fysisk inaktivitet omtalt som en av vår tids store folkehelseutfordringer. Budskapet har vært tydelig, gjentatt og godt dokumentert. Likevel har utviklingen fortsatt i samme retning.

Det som i utgangspunktet ble omtalt som et helseproblem, fremstår i dag stadig tydeligere som et bredere samfunnsanliggende. Når barn og unge beveger seg mindre, handler det ikke bare om kondisjon, styrke eller fremtidig sykdomsrisiko. Det handler også om erfaringer med motstand, utholdenhet og samhandling. Om å tåle ubehag, om å håndtere både medgang og motgang, og om å finne sin plass i et fellesskap.

Nylige beskrivelser av endrede vaner og holdninger i befolkningen peker i samme retning. Mindre bevegelse og endrede rammer for fysisk aktivitet påvirker ikke bare kroppen, men også robustheten. Fysisk og psykisk styrke utvikles ikke i et vakuum. De formes i møte med andre, gjennom handling, erfaring og gjentakelse.

Skolen har i denne sammenhengen en helt særskilt rolle. Det er den eneste arenaen i samfunnet som når alle barn og unge, uavhengig av bakgrunn, økonomi og foreldrenes ressurser. Det er også her man når dem som har falt utenfor ordinær organisert idrett, eller som aldri fant veien inn. For mange barn og unge er terskelen inn i tradisjonell klubbidrett høy. I et langstrakt land med spredt bosetting kan tilbudene være få, lite tilgjengelige eller dårlig tilpasset ulike interesser og livssituasjoner, noe som begrenser reelle muligheter for deltakelse.

Læreplanens overordnede del slår fast at skolen skal bidra til elevenes livsmestring, helse og trivsel. Dette er ikke mål som kan realiseres gjennom teori alene. Livsmestring utvikles i praksis, gjennom konkrete erfaringer der barn og unge får utfordre seg selv, samarbeide med andre og oppleve mestring over tid. Fysisk aktivitet og idrett er nettopp slike praksisarenaer.

Det er her Skole•Idrett kommer inn. Skole•Idrett er et skoleorganisert idrettstilbud som gir barn og unge mulighet til å delta i idrett på en annen måte enn i tradisjonell klubbstruktur. Gjennom idrettsaktivitet legges det til rette for bevegelsesglede, fellesskap og utvikling av Egenskaper for Livet, som ansvar, respekt, samarbeid og utholdenhet.

Skole•Idrett er ikke ment å erstatte eksisterende idrettstilbud, og det løser ikke alle utfordringer knyttet til barn og unges fysiske og psykiske helse. Men det representerer en konkret og tilgjengelig arena som møter flere av de behovene forskningen har pekt på i en årrekke. Når utfordringene er komplekse, må også løsningene være sammensatte. Da kan vi ikke la det perfekte bli det godes fiende.

Gjennom idretten får barn og unge erfaringer som ikke lar seg måle fullt ut i aktivitetsminutter eller testresultater. De lærer å stå i motgang, å forholde seg til regler og rammer, og å være en del av et lag der både med- og motspillere har verdi. Dette er erfaringer som bygger robusthet, både fysisk og psykisk, og som har overføringsverdi langt utover idrettsarenaen.

Når vi i 2027 igjen leser forskningsfunnene fra vårens undersøkelser av barns aktivitetsnivå, bør de ikke først og fremst vekke overraskelse. De bør minne oss om at kunnskapen allerede har vært tilgjengelig i over 20 år, og at utviklingen har vært tydelig hele veien.
Spørsmålet er derfor ikke om kunnskapen er tilstrekkelig. Spørsmålet er om det er i samfunnets interesse å vente på enda flere resultater, når problemet har vært kjent siden 2005, og når både forskning og erfaring viser at det stadig bare blir verre.

Skole•Idrett

Referanser

Nyheter