En refleksjon rundt Norges Idrettsforbunds tanker etter møte med familieministeren

Jeg leste med stor interesse innlegget fra Norges Idrettsforbund (NIF) etter deres møte med barne- og familieminister Lene Vågslid. Det er ikke vanskelig å støtte målet om at alle barn skal få delta i idrett. Men når idrettspresidenten advarer mot «idrettslignende aktiviteter utenom idrettslagene», mener jeg bildet blir unyansert.

Som barn var jeg han som aldri helt fant ut av fotballen. I gatefotballen ble jeg valgt sist og endte ofte på sidelinjen. Et kort møte med organisert fotball ga meg samme opplevelse: benken og følelsen av å stå utenfor. Vendepunktet kom først som 16-årig utvekslingsstudent på et skolelag i amerikansk fotball. Jeg ble sett av en «lærertrener» som forsto verdien av å inkludere hele mennesket. Det møtet endret livet mitt og førte meg til lederroller i idretten både nasjonalt og internasjonalt.

I mitt daglige virke som lærer på en bygdeskole ser jeg hver dag barn som står i samme situasjon som jeg gjorde. I spredtbygde strøk stopper aktiviteten i tillegg ofte når skolebussen kjører hjem. Men utfordringen gjelder ikke bare distriktene. Også i byene finnes det mange barn som ikke finner sin plass i den ordinære idretten. For noen kan det å tre inn i et ukjent miljø med fremmede voksne og barn føles overveldende, eller andre hindringer ligger til grunn.

Det er her Norges Skoleidrettsforbund (NSIF) ser en løsning. Vi er en ideell aktør som ønsker å tilby en trygg, kjent ramme på skolen – en idrettsarena der elevene også kan bygge selvtillit gjennom vårt livsmestringsprogram «Egenskaper for Livet». Dette fungerer som en brobygger: Når barna blir «rakere i ryggen» og tryggere på seg selv i kjente omgivelser, blir terskelen lavere for å senere oppsøke det ordinære idrettslaget – forutsatt at det finnes et tilbud i deres lokalmiljø.

Da jeg i 1987 startet arbeidet med å etablere det første tilbudet om amerikansk fotball utenfor Oslo, ble jeg møtt med åpne dører hos både Bergen Kommune og Hordaland Idrettskrets. De så entusiasmen og behovet, og de loset oss inn i idrettsfamilien. Når jeg leser idrettspresidentens advarsel i dag, blir jeg bekymret. Med dagens retorikk er jeg usikker på om vi hadde blitt møtt med den samme velviljen den gangen. Hvis vi definerer alt som starter utenfor de etablerte rammene som en trussel, risikerer vi å stenge døren for de neste store idrettsfellesskapene før de i det hele tatt har fått prøve seg. Det var nettopp denne åpenheten som gjorde at min idrett ble en del av NIF i 1994 – en prosess jeg selv ledet som president, og som lærte meg verdien av at idretten må tørre å vokse nedenfra.

Vi har sett kraften i dette konseptet før. I Førde har skoleidrett over tid modnet frem et miljø som i 2024 resulterte i etableringen av et ordinært idrettslag. Ungdommene tok sølv i sitt første NM sommeren 2025, og kronet nylig innsatsen med gull i landets største flaggfotballturnering. Dette viser at skoleidrett ikke utkonkurrerer den organiserte idretten, men fungerer som en inkubator for nye medlemmer til idrettsfamilien.

NSIF jobber nå målrettet for å iverksette pilotprosjekter som skal teste ut denne modellen i system. Vi er en ideell organisasjon, tuftet på frivillighet, og vårt langsiktige mål er å bli en solid stein i det norske idrettsfundamentet, som medlem av NIF på lik linje med Bedriftsidretten og Studentidretten, tilsvarende det vår svenske søsterorganisasjon, Svenska Skolidrottsförbundet, er i Riksidrottsförbundet.

Vi tar mer enn gjerne en prat med både NIF og statsråd Lene Vågslid, og andre som ser verdien i dette arbeidet, om hvordan organisert skoleidrett kan bli et sterkt bidrag mot inaktivitet og utenforskap. Vi er klare til å gjøre vår del.

Jon Torstein Bakken
Leder, Norges Skoleidrettsforbund